Anbefalinger

Som sagt starter det med ekte bevis, altså faktisk kompetanse og erfaring. Men Manson tar en vending jeg liker. Det handler mindre om å stable seiere, og mer om å slutte fred med det å feile. Han rammer det inn som mot framfor selvtillit. Selv pleier jeg å si at det å feile bare er nødvendige steg på veien mot å lykkes.

Så må du lese disse bevisene riktig. Og det fine her er at kompetansen skjerper dette helt av seg selv: Jo bedre du blir til noe, jo tydeligere ser du når du er god og når du er dårlig.

Til slutt må du attribuere - tilskrive eller forklare - bevisene riktig. Her går episoden faktisk i dybden. De trekker inn Bernard Weiners attribusjonsteori, og bruker god tid på hvor elendige vi er til å tolke våre egne resultater, fra Dunning-Kruger i den ene enden til bedragersyndromet i den andre. De er til og med innom Seligman, men da med fokus på lært hjelpeløshet: det gamle funnet om at vi rett og slett gir opp når det å feile føles tilfeldig nok. Det episoden aldri helt gir deg, er selve verktøyet. De setter navn på teorien uten noen gang å vise deg hvordan du faktisk trener opp din egen forklaringsstil. Men Seligman stoppet ikke ved lært hjelpeløshet, og det gjør ikke jeg heller. Seligmans Learned Optimism er min soleklare favorittlinse for dette. Forklaringsstilen din er nemlig en ferdighet du kan trene.

Hjernen er faktisk ikke laget for at vi skal drive og tenke så vanvittig mye hele tiden – den er først og fremst laget for at vi skal SLIPPE å tenke!

Vi er ikke bygget for den uendelige friheten mange av oss har i den moderne verden. Frihet blir akkurat som sukker: noe vi er tilpasset å forholde oss til og konsumere i moderasjon som en knapp ressurs, men som vi naturlig ender opp med å både ønske oss og ta altfor mye av når det finnes i overflod.

Å ta reversible valg hele tiden er en form for selvsabotasje som gjør at vi er mindre tilfredse og kjeder oss mer. Vissheten om at vi alltid kan gjøre masse andre ting, tar verdien fra det vi faktisk holder på med.